Steingrunnen

Marken står klar, og jeg går med glede i gang med arbeidet som må gjøres. Her planlegger jeg at det skal gro de fineste blomster, ja ikke bare fine å se på, men duften skal trollbinde enhver som går fordi. Noen nyttige planter også skal det være plass til – de kan også bli til glede for mange. Åh som det skal vokse og gro! Jeg gleder meg!
Nå er det bare å få ryddet marken. Noen stygge steiner stikker fram, og jeg tar flittig mitt første spadetak. Svetten siler, men jeg er oppmuntret over at slitet fører noe med seg – lass etter lass er kjørt vekk med steiner. Slik går dagene. Ukene. Årene.
 
Jeg arbeider ikke med marken ute i naturen. Nei, det er hjertet mitt jeg graver i. Jeg vil så gjerne gi Gud det ytterste jeg klarer av lydighet og overgivelse. Den ene synden etter den andre skal avsløres og tas vekk.
Men jo dypere jeg graver, jo mer bedrøvet blir jeg. Den forferdelige oppdagelsen er at under det øverste laget av jordsmonn – ligger det ikke fin jord, men hard steingrunn. Overalt.
Hva gjør jeg nå? Dette er en fullstendig umulig oppgave!

Den som oppdager sitt hjertes steingrunn har noen alternativer:
I vantro gå bort – slik som Judas. Det fører til døden. Eller dekke over steingrunnen med litt moll av egen rettferdighet; elskverdighet, ivrig arbeid for Guds rike, store misjonsgaver, etc. Og så late som arbeidet er ferdig. Som fariseerne.
Men Guds verk i denne prosessen er at jeg skal forstå, at om jeg noensinne skal frelses, må jeg frelses av nåde. Det var dit han ville føre sjelen da han blottet steingrunnen.

(Fritt og kort gjenfortalt og inspirert av boken «Steingrunnen» av Bo Gierz)
 
«Det mest verdifulle jeg har er ikke det jeg har fått til – men det jeg har fått.» Det sa en klok mann jeg ikke husker navnet på. Det gir perspektiver på hele livet. Den største gleden kommer ikke av det jeg kan prestere – men å ta imot den største gaven. Og nettopp denne gaven, selveste Livet, er vi som menighet satt til forvaltere av her på jorda. Mens vi gjør det vi er kalt til å gjøre, la oss ikke miste den største gleden – at vi er elsket og frelst av bare nåde.

«Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?» Rom. 8:32