Oppreist på kne

Det er høstsesong, og igjen blir kurven min fylt av Guds velsignelser gjennom naturen.

Av Maria Morfjord

Når jeg tar kurven min og går, er det i like stor forventning om at Gud skal fylle min indre kurv med Hans nærvær. Gjennom disse enkle naturopplevelsene aner jeg at Gud er både liten og stor. En storhet gjennom skaperverkets enorme mengde og detaljerte orden. Samtidig en Gud som er så liten at jeg kan få øyekontakt med Ham når jeg bøyer meg ned.

Bare fordi jeg bøyde meg helt, helt ned for å se, fikk jeg øye på de gule kantarellene som var godt gjemt under lyng og gress. Så mange som jeg aldri har sett før! Og på et sted hvor det ofte er folk – for nettopp her er det god utsikt over fotballbanen. Jeg tenkte på alle dem som har vært her før meg, men som ikke fikk øye på skogens gull rett rundt beina deres. De hadde nok fokus på helt andre ting.

Etter en time på kne, var kurven full.

«I can stand tall on my knees», synger Bob Carlisle i sin halvgamle sang, om en sannhet som ikke går ut på dato. Mennesket står aller mest oppreist på kne framfor sin redningsmann, Jesus Kristus, uansett omstendigheter. Her fylles mennesket med gull, bare langt mer verdifullt enn det skogen kan by på.
Og som menighet er det også vår ryggrad. Når vi sammen tilber og retter vårt fokus på Jesus; i familien, i cellegruppen og hele menigheten samlet.

Jeg håper din indre «kurv» ble godt fylt på menighetsweekenden. Takk til alle for en fantastisk start på en ny sesong! HER kan du se bildene.

Programmet framover lover mye godt, så få med deg hva som skjer!

«Hva skal vi så si til dette?» spør Paulus i Romerbrevet. «Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?»