Ingen er så trygg i fare…

Jeg husker bildet i sangboka, av ei jente i fin kjole som kikket opp mot stjernehimmelen. Og min mormor. Rynkete ansikt og en sangstemme som skalv. Som barn var det litt rart, morsomt og fint på en gang.

Av pastor Maria Morfjord

Med min mormors skrukkete stemme eller ei, og med en tekst jeg knapt forsto – det var likevel en av mine favorittsanger som barn.

Idag er jeg voksen – alderen tilsier det – og jeg forstår teksten til den gamle sangen.
Idag er jeg voksen og jeg skjønner at ikke alle barn er trygge i fare.
Men er jeg voksen nok til å se?

Jeg har vært på en forelesning med Svein Schøgren sammen med andre menighetsansatte i kommunen. Et ansikt og historien om en barndom preget av seksuelle overgrep får «min lille verden» til å høres ut som et eventyr fra en annen planet.

Statistisk sett har vi noen barn og ungdommer i menighetens arbeid som rammes av dette. Statistisk sett går barna våre i klasse med noen som rammes av dette. Er vi en voksen menighet som vil se? Vet barna våre at det er noen hemmeligheter de ikke skal holde på?

Da jeg bodde i Colombia skjønte jeg også at overgrep var vanlig blant fattige barn. En mamma som jobber døgnet rundt for å skaffe et minimum for å overleve, og en pappa som ikke er tilstede – gjør barna svært sårbare. Misjonsarbeidet blant fattige i Colombia sørger for at det er gode voksne tilstede i sårbare barns liv.

La oss høre og se små mennesker, enten det er i Farsund eller i Colombia, som i all hemmelighet ber fortvilte bønner om englevakt.